Idag spiste jeg frokost mens jeg hørte på Lillebjørn Nilsen. Plutselig dukket "Inni mitt hode" opp, og jeg likte teksten så godt at den fortjente en plass på bloggen:
Å, mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Jeg har nøkkel til hvert rom. Og jeg kan åpne når jeg vil.
Øret er entreen til mitt sangerhode-hus.
Og der henger klar til hvert sitt bruk en samba og en blues.
I et blått skatoll fins det rock' n roll, ogjeg kan velge som jeg vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
I barneværelset sover trygt en liten melodi.
Som for alt vi vet kan vokse til en prektig symfoni.
På loftet ligger noen regler som de små får leke med.
Men også et skrin med kjærlighetsrim som ingen får lov å se. Kom bli med inn i stua, - du har aldri hørt sånt spill!
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
I bunad i en krok står Folke Tone for seg selv.
Og sier at hun ble antastet aven jazz-låt forrige kveld.
En frekk synkope som spurte om hun ville bli med i et stikk.
Nå retter a litt på fletta og sier: «Visst var det et kikk!»
Men på kjøkkenet står et frodig tema som vet hva hun vil. For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
På balkongen står en morgensang som aldri var i seng.
Og flørter med et til de grader gammalt slitt refreng.
På gulvet går noen kjente fraser og prøver nye trinn.
Og et rabiat lite plagiat har jammen lurt seg inn.
Rundt lampa finner en døgnflue sin død i elektrisk ild. For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
Lillebjørn Nilsen
Wednesday, October 28, 2009
Tuesday, October 27, 2009
Auroville - fremtidsvisjoner og slaraffenliv?
For en ukes tid siden var vi på ekskursjon til Auroville med sosialantropologiklassen. Auroville er et alternativt samfunn som ligger ca 30 min med bil/motorsykkel utenfor Pondicherry. En gruppe mennesker startet å bygge det opp fra grunnen av på 1960-tallet, inspirert av Sri Aurobindos lære. Aurobindo var en indisk politiker, poet, intellektuell, mystiker yogi og guru, og hadde en elev, Mirra Alfassa, som idag bare kalles The Mother. Tanken bak å skape denne byen, var å lage et sted hvor folk fra hele verden kunne komme og bringe både seg selv og verden ett skritt nærmere en kommende, "supramental" virkelighet. Målet med det hele var "å realisere menneskehetens enhet". (Fritt fra Hanne Vardebergs artikkel om Auroville i =Oslo)
Joda - visjonen bak byen er fin den, og også tanken om at de søker å være et alternativ til den kapitalistiske verden som de mener har mistet fotfeste, og hvor man ikke kan løse problemene innenfor den allerede eksisterende samfunnformen.
Byen har en visjon om å avvikle pengeøkonomien og heller bare ha en fordeling av goder blant befolkningen. Dessverre er det slik idag at selv om innbyggerne bruker mindre papirpenger (istedet har de en "konto" som de fyller opp med penger hver måned, som de kan handle for - jeg ser ikke helt forskjellen fra penger...), mottar de mye økonomisk støtte fra sponsorer utenfor Auroville - altså aktører i det kapitalistiske samfunnet. Mens vi var der på omvisning ble jeg sittende og tenke mye over dette. Hadde de egentlig kommet noe steg videre? Eller var det "greit" med sponsorer som en midlertidig løsning på veien mot et pengeløst samfunn? Jeg forholdt meg skeptisk.
Bedre ble det ikke da omviseren stolt viste oss Matrimandir, en gedigen "gullkule" som rommer et meditasjonsenter/konsentrasjonssenter for byens innbyggere og tilreisende. Kuppelen er dekket med 59 kilo 24 karats gull, og er ment å være en materialisering av den store Kraften. Hmm - det rimte bare ikke helt - en antikapitalistisk ideologi hvor man søker å kvitte seg med overforbruk og heller gå tilbake til et selvforskynt samfunn - og samtidig bygge denne gedigne juggelkula..? Det hele ble rett og slett litt ekkelt...
Men når det er sagt, fikk vi også være vitner til flere fine prosjekter de har på gang i byen, blant annet en fargerik og kreativ barneskole som har plukket og mikset litt fra ulike retninger (som montessori o.l.), for å skape et best mulig læringsopplegg for barna. Vi fikk også se et imponerende, naturlig renseanlegg, der skittent vann ble drenert gjennom finere og finere stein og sand, og var så godt som rent igjen i andre enden (i India trenger man 4 kvm. per innbygger for å kunne rense alt vann som brukes, i Norge vil vi trenge noe mer pga det kalde klimaet), samt en økologisk gård.
Jeg sitter igjen med blandede følelser etter å ha besøkt Auroville. Jeg synes de har en bra visjon bak måten de ønsker å drive byen på, dessuten trenger jorda folk som bryter ut og representerer alternative veier videre i en kapitalistisk, kvasiglobalisert verden med enorme forskjeller mellom fattig og rik, og hvor en liten (men samtidig betydelig) del av menneskene har et overforbruk som virkelig ikke står i stil med noe som kan kalles bærekraftig utvikling eller fattigdomsbekjempelse. Samtidig er det synd at dette samme stedet har tendens til å bli mer et hippie-fristed hvor under halvparten jobber, mens resten nyter livet, røyker et eller annet muffens og planter trær... Og hvor majoriteten av de jobbende er indere, mens to tredeler av befolkningen er utlendinger.
Konklusjonen må nesten bli:
Tatt i betraktning alle tankene som kom ut av besøket (det var bare plass til en liten brøkdel her), føles det fint å ha fått muligheten til å se Auroville!
Sunday, October 18, 2009
Som De ønsker, Ærede Uteligger / Skjer'a, Harald?
La oss nå se nærmere på denne kelneren på kafeen. Han beveger seg fort, litt for bestemt, litt for hurtig. Han går bort til gjestene med skritt som er litt for raske. Han bøyer seg frem litt for ivrig, stemmen, blikket uttrykker en interesse som er litt for intens for en slik bestilling. Og så kommer han tilbake og forsøker å gå stiv og stram som en slags automat, samtidig som han bærer brettet nonchalant som en linedanser, han lar det stadig komme ut av balanse og retter det opp igjen med en lett håndbevegelse. Alt han foretar seg, virker som et spill. Han går inn for å lenke bevegelsene sine til hverandre, som de var mekanismer som regulerte hverandre. Han beveger seg med brå, nådeløs hurtighet, som en ting. Han spiller, han morer seg. Men hva er det han spiller? Vi behøver ikke se lenge på ham før vi har forklaringen: Han spiller at han er kelner på en kafé. Det er ikke noe forbløffende. Leken brukes til å utforske verden. Et barn leker med kroppen sin for å utforske den, finne ut hva den består av. Kelneren på kafeen leker med stillingen sin for å realisere den. Det er stort sett den samme oppgave som påhviler alle yrkesutøvere. Den består utelukkende av seremonier. Offentligheten krever at de skal realisere den i form av en seremoni. Det finnes en kolonialhandlernes, en skreddernes og en auksjonariusenes dans, og dansen skal overbevise kundekretsen om at de er intet annet enn kolonialhandlere, auksjonariuser og skreddere. En kolonialhandler som drømmer virker støtende på kunden, for en slik kolonialhandler er ikke helt igjennom kolonialhandler. Samfunnet krever at han skal holde seg til funksjonen som kolonialhandler, akkurat som en soldat i giv akt gjør seg selv til en soldat-ting med et fremadrettet blikk som ikke ser i det hele tatt, som ikke skal se, siden det er regelen og ikke øyeblikkets interesse som bestemmer hor han skal feste blikket (ti skritt foran seg). Slik finnes det en mengd foranstaltninger som fanger et menneske i det han er, som om vi lever i evig redsel for at mennesket skulle flykte fra det, at mennesket skulle rive seg løs og plutselig unnslippe sin stilling.
Fra Erving Goffman: "Vårt rollespill til daglig" (1959, norsk utgave Pax forlag 1992:68. Siterer Sartre)
Saturday, October 17, 2009
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst. Den bästa dagen är en dag av törst. Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. Det bästa målet är en nattlång rast, där elden tänds och brödet bryts i hast. På ställen, där man sover blott en gång, blir sömnen trygg och drömmen full av sång. Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.
Jeg fikk et motiverende dikt fra en motiverende person i et umotivert øyeblikk..:)
God dag,
kjære medmenneske,
Ta deg tid til å være lykkelig,
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig,
vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningsløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg masse sorger
om tingene fra i morgen og overimorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.
Ta deg tid til å være lykkelig,
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig,
vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningsløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg masse sorger
om tingene fra i morgen og overimorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.
Phil Bosman
(til norsk ved Liv Barfoed)
Eminent fotograf: Kirsti Kværnum
Eminent fotograf: Kirsti Kværnum
Friday, October 16, 2009
Lønn for strevet
Det skulle være Diwali-fest på et av de andre husene ikveld, men jeg så meg nødt til å sitte hjemme og skrive ferdig en oppgave som skulle leveres før midnatt. Ord.......for......ord............Zzzzzzz..... Omsider krabbet jeg over målstreken og sendte dokumentet. Endelig! Jeg inntok et lite feiringsmåltid bestående av ragi bread, gulost, tomatskiver og en flaske Haywards 5000, mens jeg tenkte festlige tanker.
Wednesday, October 14, 2009
Tuesday, October 13, 2009
Litt kulturell må man jo være...Ü
Jeg har ikke vært veldig flink til å oppsøke musikk, dans og kunst i India, men litt har vi da fått være med på. I Kerala forrige uke så vi en times Kathakali-oppvisning. Kathakali er et ekstremt stilistisk "dansedrama", kanskje litt vel stilistisk etter min smak... Men veldig artig å se! Her er en av de to hovedrollene - sentralt i dansen er ansiktsmimikk, og fingerbevegelser (litt lignende tegnespråk). Det var en mann som sang og spilte på et lite lokk, ellers var eneste akkompagnement trommer. Kunstformen har sitt utspring i Kerala.

Et par uker tilbake hadde verten på studiesenteret vårt invitert en danser fra Chennai til å komme og holde en oppvisning for oss. Det var utrolig stilig!
Vi har også fått med oss en helt instrumentell konsert, her med en mann på tabla, og en annen på sarod. Det er en nydelig kombinasjon! De spilte "bare" 4 ragaer, og da de takket for seg ble jeg nesten skuffet. Men med et kort blikk på klokka så jeg at de hadde spilt i to timer uten pause - jeg hadde blitt totalt revet med! Suggerende, minimalistisk, improvisativt, meditativt. Herlig musikk! Saroden har ingen bånd og spillestilen er herlig "glidende". Fikk litt bluesassosiasjoner innimellom :)
Et par uker tilbake hadde verten på studiesenteret vårt invitert en danser fra Chennai til å komme og holde en oppvisning for oss. Det var utrolig stilig!
Så seiler vi på Mjøsa...
Helga som var hadde vi langhelg fra studiene, og vi var 6 jenter som dro til Kerala, en provins på sørvestkysten av India. Vi opplevde mye på få dager: vi tok nattog (klasse 2AC), var med på elefantridning, fikk se teplantasjer i fjellbyen Munnar, besøkte idylliske Fort Kochin og sist, men ikke minst: vi leide en husbåt i 24 timer i Allepey. Prisen var den nette sum av 12000rs (del på 8), og inkludert i prisen var både kokk og skipper :) Så duvet vi rolig rundt på "the Backwaters" og nøt usikten og roen. Anbefales på det varmeste! Det er en god del dyrere enn det meste annet av opplevelser i India, men definitivt verdt hver minste rupi. Slik så båten vår ut, med tre soverom med separate bad:

...Utsikten var det ingenting å si på...

...og vi kjørte forbi flere skolebåter som fraktet skolebarn til/fra skolen. Barna på dette bildet showet og sang for oss, til og med før de så kameraet mitt :)

Tidlig neste morgen satt jeg på dekk og lyttet til stillheten mens menneskene i husene langs elva sakte våknet til liv og startet den nye dagen. SÅ stille har jeg ikke opplevd India så langt!
...Utsikten var det ingenting å si på...
...og vi kjørte forbi flere skolebåter som fraktet skolebarn til/fra skolen. Barna på dette bildet showet og sang for oss, til og med før de så kameraet mitt :)
Tidlig neste morgen satt jeg på dekk og lyttet til stillheten mens menneskene i husene langs elva sakte våknet til liv og startet den nye dagen. SÅ stille har jeg ikke opplevd India så langt!
Å lese eller å ikke lese
Denne dagen har definitivt ikke spilt på mitt lag. Har ennå ikke funnet et optimalt sted å lese på i Pondicherry - enten er det masse bråk på den supre kafeen Coffee.com (god kaffe!), eller så holder jeg på å segne om av varme i lesehyttene ute på Kailash, studiesenteret. Joda, jeg overdriver... Men jeg skulle gitt mye for å ha en passe varm, stille lesesal med en liten bås for meg selv tilgjengelig! I konsentrasjonens navn :)
Dagens prosjekt ble derfor Den Store Lesesaljakten. Hadde hørt at det finnes et bibliotek i byen, og dro dit for å prøve lykken. Først kom jeg til et hvor man må være medlem i en forening for å komme inn. Etter en times steikvarm gåtur fant jeg omsider det offentlige biblioteket, men tror du ikke det var forbudt å lese egne bøker der inne... Argh! Hvor skulle jeg dra for å få ro til å lese?! Løsningen ble en enkel patent hjemme i leiligheten: det høye tv-bordet ble til en fantastisk liten soveromshjørnepult - med aircondition og allting!
Jeg var alvorlig redd for å gå fra vettet en stund, så takk, tv-bord, for at du reddet meg. Nå har jeg det bra igjen. Se alltid lyst på livet - damdidei... Optimist, anyone?
Monday, October 12, 2009
En elefant kom marsjerende
Elefanter er ett av Indias vakre ansikter. De langsomme, verdige bevegelsene deres gjør dem til utrolig nydelige dyr! Luntende, liksom vemodig, jevnt og trutt. I India, og spesielt i sør, har de ofte tempelelefanter. Det har de også her i Pondicherry, og en søndags morgen klokka 7 et par uker tilbake var vi fire jenter på elefantjakt i byen. Vi visste at det var en elefant her, og at den var med i en tempelprosesjon to ganger om dagen, men hvor var den? Vi gikk først til Ganeshtemplet, siden Ganesh er en hinduistisk gud med elefantansikt. Men nei, ingen elefant der. Så bar ferden til Shiva-templet, men da vi omsider fant elefantbingen på siden av templet, var elefanten fløyet! Vi endte opp med å gå tilbake til det første templet igjen, og da hadde den klart å lure seg dit i mellomtiden! Så nydelig den var - pyntet med bjelle på magen og flott maling. Og ja, den har faktisk hakekors til pynt på ørene... I India brukes swastika både som dekorasjon og som et religiøst symbol i hinduisme, buddhisme og jainisme. De europeiske assosiasjonene til merket sitter ganske dypt i ryggmargen, så det er ganske rart å se hus og fortau pyntet med tegnet...
Indiske elefanter har forresten mindre ører enn de afrikanske. Selv om jeg syntes at den jeg red på i Munnar hadde temmelig store ører, da! Og de vifter konstant - er visst en kjølemekanisme. Det er så tett nettverk av blodårer i ørene, og når elefanten vifter med dem, blir blodet kjølt ned og kan fortsette rundt i kroppen. Snedig!
Elefanten som Marianna og jeg red på het Lakshmi og var en dameelefant. Hun var "bare" 20 år gammel - ifølge den ene elefantpasseren kan de bli opptil 125 år gamle!
Sunday, October 11, 2009
Subscribe to:
Posts (Atom)