En elefant kom marsjerende

Elefanter er ett av Indias vakre ansikter. De langsomme, verdige bevegelsene deres gjør dem til utrolig nydelige dyr! Luntende, liksom vemodig, jevnt og trutt. I India, og spesielt i sør, har de ofte tempelelefanter. Det har de også her i Pondicherry, og en søndags morgen klokka 7 et par uker tilbake var vi fire jenter på elefantjakt i byen. Vi visste at det var en elefant her, og at den var med i en tempelprosesjon to ganger om dagen, men hvor var den? Vi gikk først til Ganeshtemplet, siden Ganesh er en hinduistisk gud med elefantansikt. Men nei, ingen elefant der. Så bar ferden til Shiva-templet, men da vi omsider fant elefantbingen på siden av templet, var elefanten fløyet! Vi endte opp med å gå tilbake til det første templet igjen, og da hadde den klart å lure seg dit i mellomtiden! Så nydelig den var - pyntet med bjelle på magen og flott maling. Og ja, den har faktisk hakekors til pynt på ørene... I India brukes swastika både som dekorasjon og som et religiøst symbol i hinduisme, buddhisme og jainisme. De europeiske assosiasjonene til merket sitter ganske dypt i ryggmargen, så det er ganske rart å se hus og fortau pyntet med tegnet...

Indiske elefanter har forresten mindre ører enn de afrikanske. Selv om jeg syntes at den jeg red på i Munnar hadde temmelig store ører, da! Og de vifter konstant - er visst en kjølemekanisme. Det er så tett nettverk av blodårer i ørene, og når elefanten vifter med dem, blir blodet kjølt ned og kan fortsette rundt i kroppen. Snedig!
Elefanten som Marianna og jeg red på het Lakshmi og var en dameelefant. Hun var "bare" 20 år gammel - ifølge den ene elefantpasseren kan de bli opptil 125 år gamle!