Som De ønsker, Ærede Uteligger / Skjer'a, Harald?

La oss nå se nærmere på denne kelneren på kafeen. Han beveger seg fort, litt for bestemt, litt for hurtig. Han går bort til gjestene med skritt som er litt for raske. Han bøyer seg frem litt for ivrig, stemmen, blikket uttrykker en interesse som er litt for intens for en slik bestilling. Og så kommer han tilbake og forsøker å gå stiv og stram som en slags automat, samtidig som han bærer brettet nonchalant som en linedanser, han lar det stadig komme ut av balanse og retter det opp igjen med en lett håndbevegelse. Alt han foretar seg, virker som et spill. Han går inn for å lenke bevegelsene sine til hverandre, som de var mekanismer som regulerte hverandre. Han beveger seg med brå, nådeløs hurtighet, som en ting. Han spiller, han morer seg. Men hva er det han spiller? Vi behøver ikke se lenge på ham før vi har forklaringen: Han spiller at han er kelner på en kafé. Det er ikke noe forbløffende. Leken brukes til å utforske verden. Et barn leker med kroppen sin for å utforske den, finne ut hva den består av. Kelneren på kafeen leker med stillingen sin for å realisere den. Det er stort sett den samme oppgave som påhviler alle yrkesutøvere. Den består utelukkende av seremonier. Offentligheten krever at de skal realisere den i form av en seremoni. Det finnes en kolonialhandlernes, en skreddernes og en auksjonariusenes dans, og dansen skal overbevise kundekretsen om at de er intet annet enn kolonialhandlere, auksjonariuser og skreddere. En kolonialhandler som drømmer virker støtende på kunden, for en slik kolonialhandler er ikke helt igjennom kolonialhandler. Samfunnet krever at han skal holde seg til funksjonen som kolonialhandler, akkurat som en soldat i giv akt gjør seg selv til en soldat-ting med et fremadrettet blikk som ikke ser i det hele tatt, som ikke skal se, siden det er regelen og ikke øyeblikkets interesse som bestemmer hor han skal feste blikket (ti skritt foran seg). Slik finnes det en mengd foranstaltninger som fanger et menneske i det han er, som om vi lever i evig redsel for at mennesket skulle flykte fra det, at mennesket skulle rive seg løs og plutselig unnslippe sin stilling.

Fra Erving Goffman: "Vårt rollespill til daglig" (1959, norsk utgave Pax forlag 1992:68. Siterer Sartre)