Lønn for strevet

Det skulle være Diwali-fest på et av de andre husene ikveld, men jeg så meg nødt til å sitte hjemme og skrive ferdig en oppgave som skulle leveres før midnatt. Ord.......for......ord............Zzzzzzz..... Omsider krabbet jeg over målstreken og sendte dokumentet. Endelig! Jeg inntok et lite feiringsmåltid bestående av ragi bread, gulost, tomatskiver og en flaske Haywards 5000, mens jeg tenkte festlige tanker.

Det er ei lita dyrevise som du nå får høre...

...om dyrene i India og alt de har å gjøre!

Her er et par dyriske smakebiter fra India så langt:

 

 

Litt kulturell må man jo være...Ü

Jeg har ikke vært veldig flink til å oppsøke musikk, dans og kunst i India, men litt har vi da fått være med på. I Kerala forrige uke så vi en times Kathakali-oppvisning. Kathakali er et ekstremt stilistisk "dansedrama", kanskje litt vel stilistisk etter min smak... Men veldig artig å se! Her er en av de to hovedrollene - sentralt i dansen er ansiktsmimikk, og fingerbevegelser (litt lignende tegnespråk). Det var en mann som sang og spilte på et lite lokk, ellers var eneste akkompagnement trommer. Kunstformen har sitt utspring i Kerala.



Et par uker tilbake hadde verten på studiesenteret vårt invitert en danser fra Chennai til å komme og holde en oppvisning for oss. Det var utrolig stilig!

Vi har også fått med oss en helt instrumentell konsert, her med en mann på tabla, og en annen på sarod. Det er en nydelig kombinasjon! De spilte "bare" 4 ragaer, og da de takket for seg ble jeg nesten skuffet. Men med et kort blikk på klokka så jeg at de hadde spilt i to timer uten pause - jeg hadde blitt totalt revet med! Suggerende, minimalistisk, improvisativt, meditativt. Herlig musikk! Saroden har ingen bånd og spillestilen er herlig "glidende". Fikk litt bluesassosiasjoner innimellom :)

Så seiler vi på Mjøsa...

Helga som var hadde vi langhelg fra studiene, og vi var 6 jenter som dro til Kerala, en provins på sørvestkysten av India. Vi opplevde mye på få dager: vi tok nattog (klasse 2AC), var med på elefantridning, fikk se teplantasjer i fjellbyen Munnar, besøkte idylliske Fort Kochin og sist, men ikke minst: vi leide en husbåt i 24 timer i Allepey. Prisen var den nette sum av 12000rs (del på 8), og inkludert i prisen var både kokk og skipper :) Så duvet vi rolig rundt på "the Backwaters" og nøt usikten og roen. Anbefales på det varmeste! Det er en god del dyrere enn det meste annet av opplevelser i India, men definitivt verdt hver minste rupi. Slik så båten vår ut, med tre soverom med separate bad:


...Utsikten var det ingenting å si på...


...og vi kjørte forbi flere skolebåter som fraktet skolebarn til/fra skolen. Barna på dette bildet showet og sang for oss, til og med før de så kameraet mitt :)


Tidlig neste morgen satt jeg på dekk og lyttet til stillheten mens menneskene i husene langs elva sakte våknet til liv og startet den nye dagen. SÅ stille har jeg ikke opplevd India så langt!

Å lese eller å ikke lese

Denne dagen har definitivt ikke spilt på mitt lag. Har ennå ikke funnet et optimalt sted å lese på i Pondicherry - enten er det masse bråk på den supre kafeen Coffee.com (god kaffe!), eller så holder jeg på å segne om av varme i lesehyttene ute på Kailash, studiesenteret. Joda, jeg overdriver... Men jeg skulle gitt mye for å ha en passe varm, stille lesesal med en liten bås for meg selv tilgjengelig! I konsentrasjonens navn :)
Dagens prosjekt ble derfor Den Store Lesesaljakten. Hadde hørt at det finnes et bibliotek i byen, og dro dit for å prøve lykken. Først kom jeg til et hvor man må være medlem i en forening for å komme inn. Etter en times steikvarm gåtur fant jeg omsider det offentlige biblioteket, men tror du ikke det var forbudt å lese egne bøker der inne... Argh! Hvor skulle jeg dra for å få ro til å lese?! Løsningen ble en enkel patent hjemme i leiligheten: det høye tv-bordet ble til en fantastisk liten soveromshjørnepult - med aircondition og allting!

Jeg var alvorlig redd for å gå fra vettet en stund, så takk, tv-bord, for at du reddet meg. Nå har jeg det bra igjen. Se alltid lyst på livet - damdidei... Optimist, anyone?

En elefant kom marsjerende

Elefanter er ett av Indias vakre ansikter. De langsomme, verdige bevegelsene deres gjør dem til utrolig nydelige dyr! Luntende, liksom vemodig, jevnt og trutt. I India, og spesielt i sør, har de ofte tempelelefanter. Det har de også her i Pondicherry, og en søndags morgen klokka 7 et par uker tilbake var vi fire jenter på elefantjakt i byen. Vi visste at det var en elefant her, og at den var med i en tempelprosesjon to ganger om dagen, men hvor var den? Vi gikk først til Ganeshtemplet, siden Ganesh er en hinduistisk gud med elefantansikt. Men nei, ingen elefant der. Så bar ferden til Shiva-templet, men da vi omsider fant elefantbingen på siden av templet, var elefanten fløyet! Vi endte opp med å gå tilbake til det første templet igjen, og da hadde den klart å lure seg dit i mellomtiden! Så nydelig den var - pyntet med bjelle på magen og flott maling. Og ja, den har faktisk hakekors til pynt på ørene... I India brukes swastika både som dekorasjon og som et religiøst symbol i hinduisme, buddhisme og jainisme. De europeiske assosiasjonene til merket sitter ganske dypt i ryggmargen, så det er ganske rart å se hus og fortau pyntet med tegnet...

Indiske elefanter har forresten mindre ører enn de afrikanske. Selv om jeg syntes at den jeg red på i Munnar hadde temmelig store ører, da! Og de vifter konstant - er visst en kjølemekanisme. Det er så tett nettverk av blodårer i ørene, og når elefanten vifter med dem, blir blodet kjølt ned og kan fortsette rundt i kroppen. Snedig!
Elefanten som Marianna og jeg red på het Lakshmi og var en dameelefant. Hun var "bare" 20 år gammel - ifølge den ene elefantpasseren kan de bli opptil 125 år gamle!

Kontinuum

Kjære blog.

Du skal herved få en ny sjans av meg.
Det er mer kake igjen.

Din Ingunn i India