For en ukes tid siden var vi på ekskursjon til Auroville med sosialantropologiklassen. Auroville er et alternativt samfunn som ligger ca 30 min med bil/motorsykkel utenfor Pondicherry. En gruppe mennesker startet å bygge det opp fra grunnen av på 1960-tallet, inspirert av Sri Aurobindos lære. Aurobindo var en indisk politiker, poet, intellektuell, mystiker yogi og guru, og hadde en elev, Mirra Alfassa, som idag bare kalles The Mother. Tanken bak å skape denne byen, var å lage et sted hvor folk fra hele verden kunne komme og bringe både seg selv og verden ett skritt nærmere en kommende, "supramental" virkelighet. Målet med det hele var "å realisere menneskehetens enhet". (Fritt fra Hanne Vardebergs artikkel om Auroville i =Oslo)
Joda - visjonen bak byen er fin den, og også tanken om at de søker å være et alternativ til den kapitalistiske verden som de mener har mistet fotfeste, og hvor man ikke kan løse problemene innenfor den allerede eksisterende samfunnformen.
Byen har en visjon om å avvikle pengeøkonomien og heller bare ha en fordeling av goder blant befolkningen. Dessverre er det slik idag at selv om innbyggerne bruker mindre papirpenger (istedet har de en "konto" som de fyller opp med penger hver måned, som de kan handle for - jeg ser ikke helt forskjellen fra penger...), mottar de mye økonomisk støtte fra sponsorer utenfor Auroville - altså aktører i det kapitalistiske samfunnet. Mens vi var der på omvisning ble jeg sittende og tenke mye over dette. Hadde de egentlig kommet noe steg videre? Eller var det "greit" med sponsorer som en midlertidig løsning på veien mot et pengeløst samfunn? Jeg forholdt meg skeptisk.
Bedre ble det ikke da omviseren stolt viste oss Matrimandir, en gedigen "gullkule" som rommer et meditasjonsenter/konsentrasjonssenter for byens innbyggere og tilreisende. Kuppelen er dekket med 59 kilo 24 karats gull, og er ment å være en materialisering av den store Kraften. Hmm - det rimte bare ikke helt - en antikapitalistisk ideologi hvor man søker å kvitte seg med overforbruk og heller gå tilbake til et selvforskynt samfunn - og samtidig bygge denne gedigne juggelkula..? Det hele ble rett og slett litt ekkelt...
Men når det er sagt, fikk vi også være vitner til flere fine prosjekter de har på gang i byen, blant annet en fargerik og kreativ barneskole som har plukket og mikset litt fra ulike retninger (som montessori o.l.), for å skape et best mulig læringsopplegg for barna. Vi fikk også se et imponerende, naturlig renseanlegg, der skittent vann ble drenert gjennom finere og finere stein og sand, og var så godt som rent igjen i andre enden (i India trenger man 4 kvm. per innbygger for å kunne rense alt vann som brukes, i Norge vil vi trenge noe mer pga det kalde klimaet), samt en økologisk gård.
Jeg er sikker på at mange av disse prosjektene tjener jordkloden på en god måte, men jeg er fortsatt skeptisk til ideologien, samt til det gapet som eksisterer mellom ideologien og den faktiske virkeligheten i byen. Blant de 2000 registrerte beboerne, er det bare mellom 500 og 800 som jobber - resten bare henger rundt og prater og drømmer, eller er for unge eller for gamle til å jobbe. Som Vardeberg i artikkelen sin siterer en mann fra byen: "Alt kan vente til imorgen. I mellomtiden priser de været og går på selvutviklingskurs."
Jeg sitter igjen med blandede følelser etter å ha besøkt Auroville. Jeg synes de har en bra visjon bak måten de ønsker å drive byen på, dessuten trenger jorda folk som bryter ut og representerer alternative veier videre i en kapitalistisk, kvasiglobalisert verden med enorme forskjeller mellom fattig og rik, og hvor en liten (men samtidig betydelig) del av menneskene har et overforbruk som virkelig ikke står i stil med noe som kan kalles bærekraftig utvikling eller fattigdomsbekjempelse. Samtidig er det synd at dette samme stedet har tendens til å bli mer et hippie-fristed hvor under halvparten jobber, mens resten nyter livet, røyker et eller annet muffens og planter trær... Og hvor majoriteten av de jobbende er indere, mens to tredeler av befolkningen er utlendinger.
Konklusjonen må nesten bli:
Tatt i betraktning alle tankene som kom ut av besøket (det var bare plass til en liten brøkdel her), føles det fint å ha fått muligheten til å se Auroville!
