Idag spiste jeg frokost mens jeg hørte på Lillebjørn Nilsen. Plutselig dukket "Inni mitt hode" opp, og jeg likte teksten så godt at den fortjente en plass på bloggen:
Å, mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Jeg har nøkkel til hvert rom. Og jeg kan åpne når jeg vil.
Øret er entreen til mitt sangerhode-hus.
Og der henger klar til hvert sitt bruk en samba og en blues.
I et blått skatoll fins det rock' n roll, ogjeg kan velge som jeg vil.
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
I barneværelset sover trygt en liten melodi.
Som for alt vi vet kan vokse til en prektig symfoni.
På loftet ligger noen regler som de små får leke med.
Men også et skrin med kjærlighetsrim som ingen får lov å se. Kom bli med inn i stua, - du har aldri hørt sånt spill!
For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
I bunad i en krok står Folke Tone for seg selv.
Og sier at hun ble antastet aven jazz-låt forrige kveld.
En frekk synkope som spurte om hun ville bli med i et stikk.
Nå retter a litt på fletta og sier: «Visst var det et kikk!»
Men på kjøkkenet står et frodig tema som vet hva hun vil. For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
På balkongen står en morgensang som aldri var i seng.
Og flørter med et til de grader gammalt slitt refreng.
På gulvet går noen kjente fraser og prøver nye trinn.
Og et rabiat lite plagiat har jammen lurt seg inn.
Rundt lampa finner en døgnflue sin død i elektrisk ild. For mitt hode er et hus der mine sanger holder til.
Inni mitt hode!
Lillebjørn Nilsen
Wednesday, October 28, 2009
Tuesday, October 27, 2009
Auroville - fremtidsvisjoner og slaraffenliv?
For en ukes tid siden var vi på ekskursjon til Auroville med sosialantropologiklassen. Auroville er et alternativt samfunn som ligger ca 30 min med bil/motorsykkel utenfor Pondicherry. En gruppe mennesker startet å bygge det opp fra grunnen av på 1960-tallet, inspirert av Sri Aurobindos lære. Aurobindo var en indisk politiker, poet, intellektuell, mystiker yogi og guru, og hadde en elev, Mirra Alfassa, som idag bare kalles The Mother. Tanken bak å skape denne byen, var å lage et sted hvor folk fra hele verden kunne komme og bringe både seg selv og verden ett skritt nærmere en kommende, "supramental" virkelighet. Målet med det hele var "å realisere menneskehetens enhet". (Fritt fra Hanne Vardebergs artikkel om Auroville i =Oslo)
Joda - visjonen bak byen er fin den, og også tanken om at de søker å være et alternativ til den kapitalistiske verden som de mener har mistet fotfeste, og hvor man ikke kan løse problemene innenfor den allerede eksisterende samfunnformen.
Byen har en visjon om å avvikle pengeøkonomien og heller bare ha en fordeling av goder blant befolkningen. Dessverre er det slik idag at selv om innbyggerne bruker mindre papirpenger (istedet har de en "konto" som de fyller opp med penger hver måned, som de kan handle for - jeg ser ikke helt forskjellen fra penger...), mottar de mye økonomisk støtte fra sponsorer utenfor Auroville - altså aktører i det kapitalistiske samfunnet. Mens vi var der på omvisning ble jeg sittende og tenke mye over dette. Hadde de egentlig kommet noe steg videre? Eller var det "greit" med sponsorer som en midlertidig løsning på veien mot et pengeløst samfunn? Jeg forholdt meg skeptisk.
Bedre ble det ikke da omviseren stolt viste oss Matrimandir, en gedigen "gullkule" som rommer et meditasjonsenter/konsentrasjonssenter for byens innbyggere og tilreisende. Kuppelen er dekket med 59 kilo 24 karats gull, og er ment å være en materialisering av den store Kraften. Hmm - det rimte bare ikke helt - en antikapitalistisk ideologi hvor man søker å kvitte seg med overforbruk og heller gå tilbake til et selvforskynt samfunn - og samtidig bygge denne gedigne juggelkula..? Det hele ble rett og slett litt ekkelt...
Men når det er sagt, fikk vi også være vitner til flere fine prosjekter de har på gang i byen, blant annet en fargerik og kreativ barneskole som har plukket og mikset litt fra ulike retninger (som montessori o.l.), for å skape et best mulig læringsopplegg for barna. Vi fikk også se et imponerende, naturlig renseanlegg, der skittent vann ble drenert gjennom finere og finere stein og sand, og var så godt som rent igjen i andre enden (i India trenger man 4 kvm. per innbygger for å kunne rense alt vann som brukes, i Norge vil vi trenge noe mer pga det kalde klimaet), samt en økologisk gård.
Jeg sitter igjen med blandede følelser etter å ha besøkt Auroville. Jeg synes de har en bra visjon bak måten de ønsker å drive byen på, dessuten trenger jorda folk som bryter ut og representerer alternative veier videre i en kapitalistisk, kvasiglobalisert verden med enorme forskjeller mellom fattig og rik, og hvor en liten (men samtidig betydelig) del av menneskene har et overforbruk som virkelig ikke står i stil med noe som kan kalles bærekraftig utvikling eller fattigdomsbekjempelse. Samtidig er det synd at dette samme stedet har tendens til å bli mer et hippie-fristed hvor under halvparten jobber, mens resten nyter livet, røyker et eller annet muffens og planter trær... Og hvor majoriteten av de jobbende er indere, mens to tredeler av befolkningen er utlendinger.
Konklusjonen må nesten bli:
Tatt i betraktning alle tankene som kom ut av besøket (det var bare plass til en liten brøkdel her), føles det fint å ha fått muligheten til å se Auroville!
Sunday, October 18, 2009
Som De ønsker, Ærede Uteligger / Skjer'a, Harald?
La oss nå se nærmere på denne kelneren på kafeen. Han beveger seg fort, litt for bestemt, litt for hurtig. Han går bort til gjestene med skritt som er litt for raske. Han bøyer seg frem litt for ivrig, stemmen, blikket uttrykker en interesse som er litt for intens for en slik bestilling. Og så kommer han tilbake og forsøker å gå stiv og stram som en slags automat, samtidig som han bærer brettet nonchalant som en linedanser, han lar det stadig komme ut av balanse og retter det opp igjen med en lett håndbevegelse. Alt han foretar seg, virker som et spill. Han går inn for å lenke bevegelsene sine til hverandre, som de var mekanismer som regulerte hverandre. Han beveger seg med brå, nådeløs hurtighet, som en ting. Han spiller, han morer seg. Men hva er det han spiller? Vi behøver ikke se lenge på ham før vi har forklaringen: Han spiller at han er kelner på en kafé. Det er ikke noe forbløffende. Leken brukes til å utforske verden. Et barn leker med kroppen sin for å utforske den, finne ut hva den består av. Kelneren på kafeen leker med stillingen sin for å realisere den. Det er stort sett den samme oppgave som påhviler alle yrkesutøvere. Den består utelukkende av seremonier. Offentligheten krever at de skal realisere den i form av en seremoni. Det finnes en kolonialhandlernes, en skreddernes og en auksjonariusenes dans, og dansen skal overbevise kundekretsen om at de er intet annet enn kolonialhandlere, auksjonariuser og skreddere. En kolonialhandler som drømmer virker støtende på kunden, for en slik kolonialhandler er ikke helt igjennom kolonialhandler. Samfunnet krever at han skal holde seg til funksjonen som kolonialhandler, akkurat som en soldat i giv akt gjør seg selv til en soldat-ting med et fremadrettet blikk som ikke ser i det hele tatt, som ikke skal se, siden det er regelen og ikke øyeblikkets interesse som bestemmer hor han skal feste blikket (ti skritt foran seg). Slik finnes det en mengd foranstaltninger som fanger et menneske i det han er, som om vi lever i evig redsel for at mennesket skulle flykte fra det, at mennesket skulle rive seg løs og plutselig unnslippe sin stilling.
Fra Erving Goffman: "Vårt rollespill til daglig" (1959, norsk utgave Pax forlag 1992:68. Siterer Sartre)
Saturday, October 17, 2009
I rörelse
Den mätta dagen, den är aldrig störst. Den bästa dagen är en dag av törst. Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. Det bästa målet är en nattlång rast, där elden tänds och brödet bryts i hast. På ställen, där man sover blott en gång, blir sömnen trygg och drömmen full av sång. Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.
Jeg fikk et motiverende dikt fra en motiverende person i et umotivert øyeblikk..:)
God dag,
kjære medmenneske,
Ta deg tid til å være lykkelig,
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig,
vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningsløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg masse sorger
om tingene fra i morgen og overimorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.
Ta deg tid til å være lykkelig,
Du er et vandrende under
på denne jord.
Du er enestående, spesiell,
uerstattelig,
vet du det?
Hvorfor står du ikke målløs,
er du ikke glad og forbløffet
over deg selv
og over alle andre
omkring deg?
Synes du det er så hverdagslig,
så selvsagt
at du lever,
at du får lov til å leve
for å synge og danse,
for å være lykkelig?
Hvorfor kaster du da bort tiden
på en meningsløs jakt
etter penger og eiendeler?
Hvorfor gjør du deg masse sorger
om tingene fra i morgen og overimorgen?
Hvorfor lager du bråk, hvorfor kjeder du deg,
drukner deg i tomme fornøyelser
og sover når solen skinner?
Ta deg rolig tid
til å være lykkelig.
Tiden er ingen motorvei
mellom vuggen og graven,
men plass
til å parkere i solen.
Phil Bosman
(til norsk ved Liv Barfoed)
Eminent fotograf: Kirsti Kværnum
Eminent fotograf: Kirsti Kværnum
Friday, October 16, 2009
Lønn for strevet
Det skulle være Diwali-fest på et av de andre husene ikveld, men jeg så meg nødt til å sitte hjemme og skrive ferdig en oppgave som skulle leveres før midnatt. Ord.......for......ord............Zzzzzzz..... Omsider krabbet jeg over målstreken og sendte dokumentet. Endelig! Jeg inntok et lite feiringsmåltid bestående av ragi bread, gulost, tomatskiver og en flaske Haywards 5000, mens jeg tenkte festlige tanker.
Wednesday, October 14, 2009
Tuesday, October 13, 2009
Litt kulturell må man jo være...Ü
Jeg har ikke vært veldig flink til å oppsøke musikk, dans og kunst i India, men litt har vi da fått være med på. I Kerala forrige uke så vi en times Kathakali-oppvisning. Kathakali er et ekstremt stilistisk "dansedrama", kanskje litt vel stilistisk etter min smak... Men veldig artig å se! Her er en av de to hovedrollene - sentralt i dansen er ansiktsmimikk, og fingerbevegelser (litt lignende tegnespråk). Det var en mann som sang og spilte på et lite lokk, ellers var eneste akkompagnement trommer. Kunstformen har sitt utspring i Kerala.

Et par uker tilbake hadde verten på studiesenteret vårt invitert en danser fra Chennai til å komme og holde en oppvisning for oss. Det var utrolig stilig!
Vi har også fått med oss en helt instrumentell konsert, her med en mann på tabla, og en annen på sarod. Det er en nydelig kombinasjon! De spilte "bare" 4 ragaer, og da de takket for seg ble jeg nesten skuffet. Men med et kort blikk på klokka så jeg at de hadde spilt i to timer uten pause - jeg hadde blitt totalt revet med! Suggerende, minimalistisk, improvisativt, meditativt. Herlig musikk! Saroden har ingen bånd og spillestilen er herlig "glidende". Fikk litt bluesassosiasjoner innimellom :)
Et par uker tilbake hadde verten på studiesenteret vårt invitert en danser fra Chennai til å komme og holde en oppvisning for oss. Det var utrolig stilig!
Så seiler vi på Mjøsa...
Helga som var hadde vi langhelg fra studiene, og vi var 6 jenter som dro til Kerala, en provins på sørvestkysten av India. Vi opplevde mye på få dager: vi tok nattog (klasse 2AC), var med på elefantridning, fikk se teplantasjer i fjellbyen Munnar, besøkte idylliske Fort Kochin og sist, men ikke minst: vi leide en husbåt i 24 timer i Allepey. Prisen var den nette sum av 12000rs (del på 8), og inkludert i prisen var både kokk og skipper :) Så duvet vi rolig rundt på "the Backwaters" og nøt usikten og roen. Anbefales på det varmeste! Det er en god del dyrere enn det meste annet av opplevelser i India, men definitivt verdt hver minste rupi. Slik så båten vår ut, med tre soverom med separate bad:

...Utsikten var det ingenting å si på...

...og vi kjørte forbi flere skolebåter som fraktet skolebarn til/fra skolen. Barna på dette bildet showet og sang for oss, til og med før de så kameraet mitt :)

Tidlig neste morgen satt jeg på dekk og lyttet til stillheten mens menneskene i husene langs elva sakte våknet til liv og startet den nye dagen. SÅ stille har jeg ikke opplevd India så langt!
...Utsikten var det ingenting å si på...
...og vi kjørte forbi flere skolebåter som fraktet skolebarn til/fra skolen. Barna på dette bildet showet og sang for oss, til og med før de så kameraet mitt :)
Tidlig neste morgen satt jeg på dekk og lyttet til stillheten mens menneskene i husene langs elva sakte våknet til liv og startet den nye dagen. SÅ stille har jeg ikke opplevd India så langt!
Å lese eller å ikke lese
Denne dagen har definitivt ikke spilt på mitt lag. Har ennå ikke funnet et optimalt sted å lese på i Pondicherry - enten er det masse bråk på den supre kafeen Coffee.com (god kaffe!), eller så holder jeg på å segne om av varme i lesehyttene ute på Kailash, studiesenteret. Joda, jeg overdriver... Men jeg skulle gitt mye for å ha en passe varm, stille lesesal med en liten bås for meg selv tilgjengelig! I konsentrasjonens navn :)
Dagens prosjekt ble derfor Den Store Lesesaljakten. Hadde hørt at det finnes et bibliotek i byen, og dro dit for å prøve lykken. Først kom jeg til et hvor man må være medlem i en forening for å komme inn. Etter en times steikvarm gåtur fant jeg omsider det offentlige biblioteket, men tror du ikke det var forbudt å lese egne bøker der inne... Argh! Hvor skulle jeg dra for å få ro til å lese?! Løsningen ble en enkel patent hjemme i leiligheten: det høye tv-bordet ble til en fantastisk liten soveromshjørnepult - med aircondition og allting!
Jeg var alvorlig redd for å gå fra vettet en stund, så takk, tv-bord, for at du reddet meg. Nå har jeg det bra igjen. Se alltid lyst på livet - damdidei... Optimist, anyone?
Monday, October 12, 2009
En elefant kom marsjerende
Elefanter er ett av Indias vakre ansikter. De langsomme, verdige bevegelsene deres gjør dem til utrolig nydelige dyr! Luntende, liksom vemodig, jevnt og trutt. I India, og spesielt i sør, har de ofte tempelelefanter. Det har de også her i Pondicherry, og en søndags morgen klokka 7 et par uker tilbake var vi fire jenter på elefantjakt i byen. Vi visste at det var en elefant her, og at den var med i en tempelprosesjon to ganger om dagen, men hvor var den? Vi gikk først til Ganeshtemplet, siden Ganesh er en hinduistisk gud med elefantansikt. Men nei, ingen elefant der. Så bar ferden til Shiva-templet, men da vi omsider fant elefantbingen på siden av templet, var elefanten fløyet! Vi endte opp med å gå tilbake til det første templet igjen, og da hadde den klart å lure seg dit i mellomtiden! Så nydelig den var - pyntet med bjelle på magen og flott maling. Og ja, den har faktisk hakekors til pynt på ørene... I India brukes swastika både som dekorasjon og som et religiøst symbol i hinduisme, buddhisme og jainisme. De europeiske assosiasjonene til merket sitter ganske dypt i ryggmargen, så det er ganske rart å se hus og fortau pyntet med tegnet...
Indiske elefanter har forresten mindre ører enn de afrikanske. Selv om jeg syntes at den jeg red på i Munnar hadde temmelig store ører, da! Og de vifter konstant - er visst en kjølemekanisme. Det er så tett nettverk av blodårer i ørene, og når elefanten vifter med dem, blir blodet kjølt ned og kan fortsette rundt i kroppen. Snedig!
Elefanten som Marianna og jeg red på het Lakshmi og var en dameelefant. Hun var "bare" 20 år gammel - ifølge den ene elefantpasseren kan de bli opptil 125 år gamle!
Sunday, October 11, 2009
Thursday, March 8, 2007
Ode til det digitale speilreflekskameraet
produsentlinker...stående modus...
lysfølsomhet...
X-sync speed...
eksponeringsmåling...
blenderprioritet...
i-TTL-programblitz...
eksponeringskompensasjon...
Auto Exposure Bracketing...
hvitbalanseindikator...
målingsmodus...
stillbildeformat...
fyllingsmodus...
langsom synkro...
AF-illuminator...
TTL phase detection...
nærgrense...
asfærisk linse...
PictBridge-støtte...
tekstinnmating for Exif-topplinje...
pentagonprisme...
apertur...
okularbeskyttelse...
kompositt videoutgang...
puh - tror gode gamle camera obscura er mer innen min rekkevidde..!
Gratulerer med dagen!

Kvinnedagen 8. mars
8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Den ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York 1908, da kvinnene kjempet for stemmerett. To år senere (1910) ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av medsøstrene i Europa. Forslaget kom fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København 1910.
Allerede året etter ble oppfordringen fulgt med markeringer i flere land, men selve datoen ble ikke bestemt før i 1917, da russiske kvinner demonstrerte denne dagen. Demonstrasjonen deres ble opptakten til den russiske revolusjon. Derfor bestemte Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin (1870-1924) i 1922 at 8. mars skulle være en kommunistisk festdag. Dagen kom til å være knyttet til den kommunistiske bevegelsen fram til den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.
I Norge var feiringen av 8. mars stor blant annet i 1915, under 1. verdenskrig. Da arrangerte Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet et folkemøte for fred, der blant andre Aleksandra Kollontaj fra Russland talte.
Etter dette var det markeringer både i regi av kvinner knyttet til Arbeiderpartiet og kvinner knyttet til Det kommunistiske parti (stiftet 1923).
Under 2. verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelser og konsentrasjonsleire, og markerte dagen i hemmelighet. Etter krigen stod det nystartede Kvinnenes demokratiske verdensforbund (senere Norsk kvinneforbund) for å holde dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.
Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe kvinnefrontere ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering sammen med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag - landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20.000 kvinner og menn i tog i Norge.
Idag brukes 8. mars over mange deler av verden, som en markering av kvinners kamp for likestilling, utvikling, fred og rettferdighet.

kilder:
http://www.kampdager.no/arkiv/mars/
8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Den ble første gang markert som en nasjonal kvinnedag i New York 1908, da kvinnene kjempet for stemmerett. To år senere (1910) ble dagen vedtatt som en internasjonal kvinnedag av medsøstrene i Europa. Forslaget kom fra den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin på den andre internasjonale, sosialdemokratiske kvinnekongressen i København 1910.
Allerede året etter ble oppfordringen fulgt med markeringer i flere land, men selve datoen ble ikke bestemt før i 1917, da russiske kvinner demonstrerte denne dagen. Demonstrasjonen deres ble opptakten til den russiske revolusjon. Derfor bestemte Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin (1870-1924) i 1922 at 8. mars skulle være en kommunistisk festdag. Dagen kom til å være knyttet til den kommunistiske bevegelsen fram til den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet.
I Norge var feiringen av 8. mars stor blant annet i 1915, under 1. verdenskrig. Da arrangerte Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet et folkemøte for fred, der blant andre Aleksandra Kollontaj fra Russland talte.
Etter dette var det markeringer både i regi av kvinner knyttet til Arbeiderpartiet og kvinner knyttet til Det kommunistiske parti (stiftet 1923).
Under 2. verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelser og konsentrasjonsleire, og markerte dagen i hemmelighet. Etter krigen stod det nystartede Kvinnenes demokratiske verdensforbund (senere Norsk kvinneforbund) for å holde dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.
Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe kvinnefrontere ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering sammen med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag - landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20.000 kvinner og menn i tog i Norge.
Idag brukes 8. mars over mange deler av verden, som en markering av kvinners kamp for likestilling, utvikling, fred og rettferdighet.

kilder:
http://www.kampdager.no/arkiv/mars/
Wednesday, March 7, 2007
Tro smo konosoro
Tro smo konosoro po Hobro ploss
Sott o spolto po on kontroboss
So kom on konstobol,
bsporte hvo do vor
Tro smo konosoro po Hobroploss
Sott o spolto po on kontroboss
So kom on konstobol,
bsporte hvo do vor
Tro smo konosoro po Hobroploss
Monday, February 19, 2007
Das Kontrafagott

Das Kontrafagott ist ein Musikinstrument mit Doppelrohrblatt, der tiefste Vertreter der Holzblasinstrumente im Orchester. Der Name kommt von der Kontra-Oktave, deren profunde Töne es erzeugen kann, baulich im Prinzip um das doppelte verläntertes Fagott (im englischen gibt es auch die Bezeichnung double bassoon). Im Orchester wird es als Nebeninstrument von Fagottisten gespielt, die das Instrument gern abgekürzt "Kontra" bezeichnen.
Die Tonerzeugung und der grundsätzliche Aufbau des Kontrafagotts sind identisch mit dem Fagott, auch die grundsätzlichen Griffe sind weitgehend identisch, klingen aber eine Oktave tiefer als dort.
Die Röhre ist drei bei vier mal geknickt und die schwingende Luftsäule ist 5,93 m lang. Anders als sein kleiner Bruder kann das Kontrafagott, abgesehen von S-Bogen und Doppelrohrblatt, nicht in mehrere Teile zerlegt werden, da die Mechanik (der Klappen) sich aufgrund der enormen Grösse des instruments auf den ganzen Korpus erstreckt.
Frühe Kontrafagotte hatten als tiefsten Ton das Kontra-C, heute gehen die meisen Instrumente bis zum Subkontra-Bb oder A, seltener zum Ab. In dieser tiefen Lage bedeutet ein Halbton allerdings eine Verlängerung der Luftsäule um bis zu 40cm, oft gibt es daher austauschbare Schallstücke, die man je nach benötigtem tiefsten Ton einsetzen kann, um keinen unnötigen Ballast am Instrument zu haben. In der Höhe ist ungefähr beim klingenden c1 (notiertem c2) das Maximum erreicht, die meisten Komponisten gehen aber nicht über das a hinaus, da der Klang im obersten Register nur dünn und gequält ist.
(Kilde: bl.a. www.wikipedia.de)
Kvelden lister seg på tå..
-og mørket har senket seg over Odense og Danmark. Dagens øvelse er over og kveldsmaten fortært. Det er forresten litt finurlig, dette med måltider i Danmark: måltidet danskene kaller for frokost, er midt på dagen, tilsvarende vår lunsjtid! Og når vi attpåtil får servert varm middagsmat på det måltidet (kl13), går hodet mitt på en liten snurr. Da spiser jeg jo to frokoster og en kveldsmat (måltidet kl17 er aftensmad [æftensmæææ]) om dagen!
Dansk er et friskt språk med mange bløde konsonanter og sluking av ord og uttrykk. Orkesterkurset jeg er på er for musikkstudenter fra hele Europa - så langt har jeg oppdaget engelsk-, tysk-, fransk-, hebraisk-, dansk-, svensk-, norsk-, japansk-(!), polsk-, finsk- og russisktalende personer. En eksotisk blanding! Dirigenten (Douglas Adams, en dyktig og morsom brite) har tilfeldigvis tilbrakt noen år i Japan, og snakker derfor titt og ofte på japansk til våre to venner på fagott og obo :)
Ikveld er det jam på Dexter, Odense sentrums jassvugge, hvor jassfolket fra konsen tar turen og rister av seg øyeblikkets oppstående linjer og progresjoner. Vi tenkte å ta turen og høre kva for eit stoff disse danske improvisatørene er limt ihop av - gleder meg!
Håper det står bra til hos samtlige eventuelle lesere, og at du har det kjempe i USA, Tuva! Hadde helt glemt at du skulle åka... Men nå som du er der - have fun! Gi Bush fem fra meg.
Bløde hilsener og trådløst nett på hotellrommet fra Ingunn
Dansk er et friskt språk med mange bløde konsonanter og sluking av ord og uttrykk. Orkesterkurset jeg er på er for musikkstudenter fra hele Europa - så langt har jeg oppdaget engelsk-, tysk-, fransk-, hebraisk-, dansk-, svensk-, norsk-, japansk-(!), polsk-, finsk- og russisktalende personer. En eksotisk blanding! Dirigenten (Douglas Adams, en dyktig og morsom brite) har tilfeldigvis tilbrakt noen år i Japan, og snakker derfor titt og ofte på japansk til våre to venner på fagott og obo :)
Ikveld er det jam på Dexter, Odense sentrums jassvugge, hvor jassfolket fra konsen tar turen og rister av seg øyeblikkets oppstående linjer og progresjoner. Vi tenkte å ta turen og høre kva for eit stoff disse danske improvisatørene er limt ihop av - gleder meg!
Håper det står bra til hos samtlige eventuelle lesere, og at du har det kjempe i USA, Tuva! Hadde helt glemt at du skulle åka... Men nå som du er der - have fun! Gi Bush fem fra meg.
Bløde hilsener og trådløst nett på hotellrommet fra Ingunn
Friday, February 16, 2007
Den nye verden

Hvis du eier tusen plommer,
kan du leve hele året,
har du hull i dine lommer,
kan du klø deg selv på låret.
Jeg har hverken tusen plommer
eller hull i mine lommer.
Jeg har bare godt humør,
og kan klø meg når det klør
(tekst: Halvdan Rasmussen/Inger Hagerup,
melodi: M. J. Nissen)
En fin liten trall som vi (Tora, Ingrid, Øyvind og jeg) sang på t-banen igår på vei til konserthuset. Kjenner jeg har et hakket mer komfortabelt forhold til denne sangen, sett i forhold til Turangalîlia-symfonien av Olivier Messiaen, som var repertoar for konserten med Oslo-filharmonien. Har lyst til å skrive noe om det her, men klarer ikke finne ordene - ny musikk og kunst er så vanskelig å forstå seg på! Men så er kanskje ikke å forsøke å forstå seg på det rette å gjøre heller... Etter hver nye, halsbrekkende samtidskunstopplevelse, blir jeg sittende med spørsmål som "Hva er kunst?" "Hva er musikk?"
Jeg begynner å innse at kunsten for lengst har gått vekk fra strebenen etter å behage og underholde sin publik. Kanskje er det derfor jeg kastes oppi denne indre konflikten i hver omgang med nyere kunst? Fordi jeg er "oppdratt" etter (funksjons)harmoniske rammer, og ikke kan et ord av språket den nye kunsten snakker?
Kanskje vet ikke kunstnerne helt hvilket språk de snakker selv...
Lurer på hva som skjer videre i musikk og annen kunst.
Jeg skulle gjerne viet litt respekt og positiv oppmerksomhet til kunstneren som stiller ut strekmanntegningene sine på Nasjonalgalleriet ("det der kunne et barn ha gjort!").
Han har sikkert måttet streke opp mange ganger før han ble fornøyd...
Enn så lenge drar jeg en ukes tur til Odense for å bærte fagott og kontrafagott i et studentorkester. Ironisk nok står bl.a. Lutoslawskis 1. symfoni på programmet... Men å framføre dette merkelige er liksom ikke fullt så absurd og vanskelig!
En evig lang diskusjon... Hei så lenge!
Wednesday, February 14, 2007
Lovløse tilstander
Tuesday, February 13, 2007
Ped-lærdom #1, 13. feb 07

Jean Piaget
Jean Piaget levde fra 1884 til 1980. Han var et barnegeni, og tok en doktorgrad i biologi i en alder av bare 22 år. Under oppholdet på universitet ble interessen for psykoanalysen vekket.
Piaget var en veldig erkjennelsesorientert, belyst og belest mann, innenfor mange forskjellige emner (både i og utenfor pedagogisk psykologi).
Fra 1929-1975 var han professor i psykologi ved universitetet i Genève.
Innflytelse utenfra
Blant de forskerne og tenkerne som hadde innflytelse på Piaget, finner vi bl.a. Alfred Binet (intelligenstestenes far), Charles Darwin og Rudolf Steiner.
Intelligenstestene var noe han spesielt rettet fokus mot - etter studiene begynte han nemlig å undervise på en gutteskole drevet av Alfred Binet. Men Piaget gikk nye veier: istedet for å gjøre rede for hva barna som ble testet mestret, så han heller på hva de ikke mestret.
Hva gjorde barna feil?
Og hvorfor gjorde 7/8-åringer andre feil enn 11/12-åringer?
Han oppdaget at barn gjennom oppveksten har ulike måter å tenke logisk på! Dette har også med de kognitive skjemaene å gjøre - et viktig begrep knyttet til Piagets arbeid (se litt lenger nede i teksten).
Viktige begreper knytta til Piaget
For å forstå Piagets pedagogiske teorier, er det nødvendig å kjenne til noen av de mange begrepene han benytter. Under følger noen:
1. Adaptosjon
- Adaptosjon handler om hvordan mennesket tilpasser seg tilværelsen rundt seg. Piaget skiller mellom to typer adoptosjon:
- Vi mottar inntrykk fra omgivelsene, og de påvirker oss på ulike måter. Vi knytter inntrykkene til tidligere erfaringer og opplevelser, og kjenner oss igjen. F.eks. er vi ofte på utkikk etter personer med like interesser eller fødested når vi begynner på en ny skole. Ved å knytte nye, uvante situasjoner til tidligere, vante opplevelser, skaper en trygghet.
Denne typen behandling av inntrykk kalles for assimilasjon (som i ordet similar - lik, liknende). - I tillegg til å assimilere nye inntrykk og gamle opplevelser, kan du bearbeide de nye inntrykkene og "legge de til" det gamle repertoaret av opplevelser. Du justerer og forandrer de kognitive strukturene slik at de kan ta inn nye sider ved omgivelsene. Denne prosessen kalles for akkomodasjon - en revisjon av egne oppfatninger.
2. Skjemaer
- Alle inntrykk og opplevelser lagrer vi i skjemaer. Når vi opplever noe nytt, vil vi ofte sammenlikne det med (assimilere) et tidligere skjema, og slik tilpasse inntrykkene til noe vi kjenner fra før. Men etterhvert som vi utvikler oss fra barn til voksne, skjønner vi at det er langt mer i verden enn akkurat det vi har hørt om og opplevd. Når de gamle skjemaene ikke lenger er tilstrekkelige, vil det skje en reorganisering og forandring av skjemaene.
Derfor er skjemaene i kontinuerlig reproduksjon, i og med at nye impulser hele tida vil ha innvirkning på det gamle.
Subscribe to:
Posts (Atom)

