Kvelden lister seg på tå..

-og mørket har senket seg over Odense og Danmark. Dagens øvelse er over og kveldsmaten fortært. Det er forresten litt finurlig, dette med måltider i Danmark: måltidet danskene kaller for frokost, er midt på dagen, tilsvarende vår lunsjtid! Og når vi attpåtil får servert varm middagsmat på det måltidet (kl13), går hodet mitt på en liten snurr. Da spiser jeg jo to frokoster og en kveldsmat (måltidet kl17 er aftensmad [æftensmæææ]) om dagen!
Dansk er et friskt språk med mange bløde konsonanter og sluking av ord og uttrykk. Orkesterkurset jeg er på er for musikkstudenter fra hele Europa - så langt har jeg oppdaget engelsk-, tysk-, fransk-, hebraisk-, dansk-, svensk-, norsk-, japansk-(!), polsk-, finsk- og russisktalende personer. En eksotisk blanding! Dirigenten (Douglas Adams, en dyktig og morsom brite) har tilfeldigvis tilbrakt noen år i Japan, og snakker derfor titt og ofte på japansk til våre to venner på fagott og obo :)

Ikveld er det jam på Dexter, Odense sentrums jassvugge, hvor jassfolket fra konsen tar turen og rister av seg øyeblikkets oppstående linjer og progresjoner. Vi tenkte å ta turen og høre kva for eit stoff disse danske improvisatørene er limt ihop av - gleder meg!

Håper det står bra til hos samtlige eventuelle lesere, og at du har det kjempe i USA, Tuva! Hadde helt glemt at du skulle åka... Men nå som du er der - have fun! Gi Bush fem fra meg.

Bløde hilsener og trådløst nett på hotellrommet fra Ingunn

Den nye verden

Hvis du eier tusen plommer,
kan du leve hele året,
har du hull i dine lommer,
kan du klø deg selv på låret.

Jeg har hverken tusen plommer
eller hull i mine lommer.
Jeg har bare godt humør,
og kan klø meg når det klør

(tekst: Halvdan Rasmussen/Inger Hagerup,
melodi: M. J. Nissen)

En fin liten trall som vi (Tora, Ingrid, Øyvind og jeg) sang på t-banen igår på vei til konserthuset. Kjenner jeg har et hakket mer komfortabelt forhold til denne sangen, sett i forhold til Turangalîlia-symfonien av Olivier Messiaen, som var repertoar for konserten med Oslo-filharmonien. Har lyst til å skrive noe om det her, men klarer ikke finne ordene - ny musikk og kunst er så vanskelig å forstå seg på! Men så er kanskje ikke å forsøke å forstå seg på det rette å gjøre heller... Etter hver nye, halsbrekkende samtidskunstopplevelse, blir jeg sittende med spørsmål som "Hva er kunst?" "Hva er musikk?"
Jeg begynner å innse at kunsten for lengst har gått vekk fra strebenen etter å behage og underholde sin publik. Kanskje er det derfor jeg kastes oppi denne indre konflikten i hver omgang med nyere kunst? Fordi jeg er "oppdratt" etter (funksjons)harmoniske rammer, og ikke kan et ord av språket den nye kunsten snakker?
Kanskje vet ikke kunstnerne helt hvilket språk de snakker selv...
Lurer på hva som skjer videre i musikk og annen kunst.

Jeg skulle gjerne viet litt respekt og positiv oppmerksomhet til kunstneren som stiller ut strekmanntegningene sine på Nasjonalgalleriet ("det der kunne et barn ha gjort!").
Han har sikkert måttet streke opp mange ganger før han ble fornøyd...

Enn så lenge drar jeg en ukes tur til Odense for å bærte fagott og kontrafagott i et studentorkester. Ironisk nok står bl.a. Lutoslawskis 1. symfoni på programmet... Men å framføre dette merkelige er liksom ikke fullt så absurd og vanskelig!
En evig lang diskusjon... Hei så lenge!